De sidste dages hellige (Norsk Artikel 2009)

De siste dagers
hellige ?


Rudolf Steiners prosjekt blir av tilhengerne ansett som “den viktigste impulsen i menneskehetens historie siden Kristi fødsel.” (Dette er faktisk Steiners egen påstand om antroposofien). De involverte konstruerer en virkelighet hvor de i sine påfølgende inkarnasjoner gjennom verdensutviklingen innehar det viktige og ærefulle vervet å viderebringe denne særdeles viktige utviklingsimpulsen. Og akk: Ikke sjelden i lidende motfase med resten av samfunnets strømninger og paradigmer. Slik de også i tidligere inkarnasjoner ble forfulgt og undertrykket, f.eks. som tempelherrer og katarer, blir de også i dag utsatt for grove misforståelser, press og undertrykkelse fra både den styrende makt og de resterende A4-individene i samfunnet. Denne ofte forekommende mildt sagt noe patetiske naiv-romantiske, overfladiske og de facto jeg-fornektende innstillingen til flere av de involverte medfører ikke bare beskyttelse mot integrering, ansvar og modenhet individuelt sett, men fungerer som flukt fra virkeligheten og delvis distansering fra flere elementer i samfunnet. Elementer som «karma» og «reinkarnasjonsmessige hensyn» blir dessverre brukt som påskudd og motivering for en rekke valg og handlinger, kollektivt som spesielt.

I egenskap av sannhetsbærere og “utvalgte” forstår antroposofene og dets underbruk Steinerskolene seg selv altså ofte som noe mer eksklusive og innsiktfulle enn resten av den ennå uvitende almuen; politikere, medierepresentanter og folk flest. Derfor er det bare naturlig at de opplever press og nye “forfølgelser” også i vår tid, som i alle andre tider: Det er som det SKAL være gjennom inkarnasjonene… Og denne naive og romantiske posisjonen medfører en forsvarsholdning mot resten av samfunnet som utlegges som “bekreftelser på at de egentlig har rett” om det skulle komme kritikk utenfra. For får man kritikk fra de ennå mindre vitende utenfor, så impliserer jo dette selvsagt med nødvendighet at kritikken bygger på feil grunnlag og kunnskapsløshet… De spiller som kjent et spill av sirkelslutninger hvor de alltid vinner og som går på følgende mønster: «Kron? Du taper… Mynt? Vi vinner!»

Antroposofer og steinerskolefolk anser seg altså å ha en særposisjon i samfunnet hvor det i den gode verdensutviklings saks navn må “forståes” og aksepteres at de ikke sjeldent begår grove overtramp mot enkeltmennesket: Det bes implisitt om ydmykhet og respekt for at Steinerskolene faktisk er alene om å ta på seg dette store ansvaret i verdensaltet. Her betyr de store vyer, gode og vesentlige idealer for menneskehetens,- og verdens utvikling alt. Individet betyr derfor i praksis lite og ingenting; noe som klart illustreres de gangene steinerskolene erfarer å komme i konflikt med enkeltmennesker. Her avsløres de EGENTLIGE og reellt virkende verdier på Steinerskolene… Steinerskolenes Janusmaske blir tydelig og denne skolens skygge og «dobbeltgjengersider» kommer farende med voldsom destruktiv kraft mot den og de som våger å reise seg å si at «her pågår det umoral».

For god ordens skyld: Steinerskolen er altså bare ett av flere synlige uttrykk for den store og sanne kunnskapen om mennesket som antroposofien egentlig er å forstå som. Den gode motkraften blir forsøkt kanalisert opp i alle samfunnets lag og posisjoner. Enkelte kulturpersonligheter, mediefolk og politikere benytter derfor en og annen gang også av sine posisjoner ad hoc for den gode saks og store perspektivers skyld.
Denne noe suverene individuelle og kollektive selvforståelsen medfører i praksis ikke sjelden en heller usunn holdning og nedvurdering av andre grupper og enkeltpersoner: Som nevnt; spesielt de som våger å kritisere skolebevegelsen. En suverenitet, arroganse og i praksis virkende inhumanitet de steinerskole-involverte sjelden registrerer selv: Innad, så eksisterer det en sterk monokultur og ensretting slik at få og ingen ser hva som er i ferd med å skje og foregår; fordi de alle går i takt og «ser det samme». Her kommer det farlige konsensus-diktaturet inn og skjermer det individuelle blikk innad. Forsvarsmekanismene fremstår altså i kollektiv form og steinerskolene opptrer ikke sjelden som et flerhodet troll hvor alle deler samme ånd og sjel. Her betyr forsvar og legitimering av Steinerskolene alt, og evnene til å gjennomskue og sortere fordunster i takt med blodtåken som oppstår: Fremfor å holde hodet kaldt og hjertet varmt, så skjer det motsatte: Man koker enkeltvis og kollektivt raskt i hodet…- og hjertekreftene isner.

I praksis så brukes derfor all makt og posisjoner for å personlig ramme den og de som er så freidig og ond å protestere mot denne velmenende, gode og snille bevegelsen med de store oppgaver og gode intensjoner for barna.

Mennesker som hevder med klar stemme at steinerskoleinvolverte i gitte tilfeller faktisk går i utakt med både deres egne intensjoner og de krav samfunnet klart stiller, blir derfor alltid mistenkeliggjort og rått angrepet på det personlige og innerste: Kritikk fra folk utenfra skyldes altså pga Steinerskolenes noe sære selvforståelse med matematisk nødvendighet kunnskapsløshet og ond vilje. Hvilket innebærer ikke bare motstand og fiendskap mot de gode Steinerskolene, men hårreisende sabotering av de viktige oppgaver i verdensutviklingen disse skolene er forvalter av. Og bare dét…

Den fornærmede og sårede steinerskolebevegelsens skygge kommer derfor i all legitimitet og med all rett som en rekyl brutalt farende ut av den kalde og onde skolekjelleren og kaster seg rått over den formastelige og onde kunnskapsløse kritikeren. Opplever man å ha det gode og det rette i ryggen eksisterer det absolutt ingen grenser for hva de kan få seg til å gjøre av valg og grove handlinger mot enkeltmennesker. Selv handlinger som langt langt overgår det de hevder å skulle reagere på. Å gjemme seg bak «det gode» legitimerer selv den ondeste handling.

De totalitære trekk i det gjennomidealiserte og religiøse skole,- og konsensussamfunn “Antroposofien og Steinerskolen” gir altså god grunn til både alvorlig bekymring og vekkende rop til de nominelt kontrollerende, men akk så konstant halvt sovende og lettmanipulerte myndigheter.

Men Steinerskolenes strategier er alltid de samme. Enten så overses kritikken fullstendig slik at den kun fremstår som subjektive påstander… Eller så møtes man alternativt med grove personangrep og tendensiøst utenomsnakk. Det handler alltid om å så tvil om kritikerens troverdighet og dermed underminere det kritiserende menneskets integritet slik at lesere ikke tar til seg kritikk av steinerskolene. Og til dette formålet skal intet middel ligge ubrukt. Har de ikke klart å brutalt blåse ut et kritiserende medmenneskets indre lys før, skal de saktens makte det nå. Vedkommende får skylde seg selv: Det som skjer er bare vedkommendes uheldige og selvforskyldte karma. Her gjelder reinkarnasjonenes og karmas evige universelle lov og virkninger langt mer enn gode prinsipper, samfunns- og individualetikk og landets lover.

At de involverte her samtidig paradoksalt nok opptrer på tvers av alle de etiske og samfunnsmessige verdier de ellers gjerne vil bli identifisert med; er visst de steinerskole-ansvarlige de siste til å registrere: Men årsaken er at de mener å handle rett når de henretter.

Metodene de benytter bekrefter faktisk deler av kritikken. Det tjener steinerskolene til liten ære at de qua samfunnsorgan, skolevirksomhet og deltagende ansvarlig administrativt kollektivt skole-vesen sparker løs på et enkeltmennesket som allerede ligger nede… Et menneske “som overraskende og freidig nok i forventet og fordret religiøs respekt for Rudolf Steiner og steinerskolenes hellige oppdrag” faktisk IKKE (!) stilltiende ydmykt aksepterer sin skjebne… -sitt beklagelige, men nødvendige offer, – og forblir taus om det som er kritikkverdig på steinerskolene.

Her betyr individet intet; og de store vyene og gode ideene bak motkraften og skolevirksomheten ALT.

Det er faktisk flere som har fått sine liv ødelagt i møte med steinerskolenes maktmisbruk og hevnere; ikke minst dyrkes fiendebilder og sladder i et evig løp. Det blir som en metastase: Har du kommet på kant med én enhet, så lever de destruktive holdninger og den grovt krenkende aktive adferd videre i alle andre enheter. Og det onde spillet videre legitimeres på samme måte som nevnt før. Sladder, “Info”, sendes og telefoneres landet rundt og oppdateres av aktive deltagere. En for alle, alle for én… Er du først utstøtt og brutalt nedslått av denne bevegelsens maktpersoner og ukultur, så kan man så og si la alt håp fare. Man har ingen rettigheter og rett på respekt som medmenneske lenger: Alt blir tillatt i det godes navn.


Skulle de involverte gå til det skritt å forholde seg til kritikk i det offentlige rom, så benyttes en rekke herskerteknikker som alle går ut på å beholde kontroll over tolkninger av Rudolf Steiners prosjekt og hva som “egentlig” er antroposofi og steinerskolepedagogikk generelt som spesielt. Latterliggjøring og diskvalifisering av kritikerne blir her sentrale virkemidler. I mediene følger steinerskolenes svarsmetodikk videre så og si alltid følgende sirkel:

1. Diskvalifiser kritikken gjennom å mistenkeliggjøre kritikernes motiver og gå til direkte personangrep. Beskriv altså kritikeren med negative vendinger- rammende henvisninger og krenkende konnotasjoner. Kritikerne er selvsagt videre alltid å forstå som både uvitende, kunnskapsløse, arrogante og fiendtlige av steinerskolevirksomheten som sådan: Motivene må altså med nødvendighet være onde og bygge på uriktige vurderinger.

2. Søk lesernes sympati på et bredt plan: Presentér steinerskolene som selvoppofrende snille lærere, «fødselshjelpere» med flotte idealer, gode resultater og mål. Sunne, gode ideer og målsettinger for mennesket og verden ingen kan si seg uenige med…

3. Innrøm og gjenta at “det selvsagt har forekommet feil og mangler på steinerskolene”, og kom med uforpliktende generelle politisk korrekte beklagelser.

4. Plasser deretter steinerskolene i den maktsterke- og herskertekniske effektive offerrollen; “De gode velmenende, oppofrende og idealistiske skolene utsettes bare for effektive og godt planlagte ondskapsfulle angrep fra fiender av skolevirksomheten”. Dvs «faktiske fiender av det genuint gode!».

Og viktig: Hopp så over all konkret kritikk og overse spørsmål om alle de barokke påstander antroposofien langt på vei også består av.

5. Presenter et velassortert utvalg av frukter fra skolevirksomheten pluss beskriv hensikter og motiver så sympativekkende og positivt at det frem-manipuleres sympati-impregnert aksept for nåværende og fremtidige feil og mangler.

6. Innhent vitnesbyrd fra “fornøyde brukere”, og be dem om å engasjere seg i mediene.

7. Gjenta de gode og positive idealer og hellige skolemotiver, i tråd med flere nye løfter om kontinuerlig bedring og “omfattende kursvirksomhet”.

Og NB til slutt er vi ved start igjen: Avslutt alltid med å gjenta innholdet av punkt 1.

Antroposofiens betydning og uvurderlige verdi innebærer altså at antroposofer og steinerskoleinvolverte ikke sjelden mener å se mer og lengre enn de noe mer ukvalifiserte og uvitende politikere og folk flest: Derfor så presses offentlige retningslinjer til det ytterste og enda lenger om det kan tjene “steinerskolens beste”. Steinerskolenes noe eksotiske og spesielle posisjon i samfunnet gjør at de av myndigheter og andre faktisk unnskyldes i større grad enn andre. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Også og spesielt i kommunene. Dette har steinerskoler landet rundt erfart flere ganger. Alle de feil, lovbrudd, mennesketragedier underveis i de snart 85 år som har gått må man bare dessverre regne som beklagelige, men nødvendige ofre i den gode antroposofisk- pedagogiske, -menneskelige og -sosiale revolusjonens navn.

En noe dårlig skjult hemmelighet innad er at i steinerskolebevegelsen eksisterer det en liten privat-initiert gruppe som opptrer som et lite Gestepo; “Geheime Steiner-Polizei”. Disse folkene bedriver en form for privat etterretningsvirksomhet og kartlegging av kritikere, både over internettet og ellers. Kritikeres privatliv blir forsøkt nøstet opp, enkeltmenneskets historie og annet blir lagt på de involvertes filer, vedkommendes ip-nummer samt andre persondata blir videresendt rundt til flere personer innad i steinerskolebevegelsen. Rykter, sladder, “info” og udokumenterte påstander om kritikere blir flittig spredt. Alt for å kategorisere og stigmatisere kritikeren i hele skolemiljøet raskest mulig.

Man må prise seg lykkelig for et denne bevegelsen ikke har større politisk makt og kontroll i samfunnet; selv om det allerede dessverre allerede er mer enn stort.

Dette nevnte skjer selvsagt ikke (!) i den offentlige skolevirksomhets navn, men blir der utad utlagt som “helt private initiativer ukjent for oss”… -samtidig som input fra denne etterretningsvirksomheten implisitt selvsagt settes stor pris på.

Antroposofer og steinerskolefolks selvforståelse er et utrykk for det som i postmodernismen kalles tribalisering. I samfunnslivet finnes også sannhet, men kun de små impulser. I den valgte gruppen finnes derimot og heldigvis gjennom antroposofien en kjemisk fri tilgang til den ene store Sannhet og Virkelighet: I følge antroposofene selv er antroposofien faktisk selveste Kunnskapen om Mennesket. En rik og nødvendig Motkraft. Intet mindre…

Dermed blir det kun hva som er politisk korrekt i henhold til gruppens virkelighet som gjelder. Tilhørighet til samfunnet som helhet blir mindre, og tilhørighet til den bestemte gruppen som kjemper for sin identitet, sannheten, motkraften, kunnskapene om mennesket og sine rettigheter blir større.

I samme sammenheng blir implisitt individets frihet mindre på bekostning av hva som er politisk korrekt innenfor gruppen. Selv om de utad hevder at impulsene innefra står for det diametralt motsatte. Dermed fremmer antroposofene og steinerskolene implisitt usunne forskjeller på bekostning av helheten i samfunnet på den ene siden, og den fremmer antroposofisk og “steinerpedagogisk organisk helhet” på bekostning av individets frihet i forhold til gruppen.
Men både innad og utad hever kollektivet og det godes forvaltere videre blindt sine idealer og vimpler og opptrer naivt, romantisk og idealistisk som de gode idealers tempelriddere; bærere av de vises sten og den hellige ild.

For enkelte av de involverte fagpersoner blir dette miljøet et biprosjekt for egen karriere og statusjag. Opplever de kritikk, så kommer den faglige integritet også under tvil og her mobiliseres alle tilgjengelige midler og metoder for å forsvare seg selv og sitt faglige selvbilde. Å beholde sin maske og sitt gode selvbilde blir her første målsetting; alle andre prioriteringer blir annullert. Her stiller for øvrig en rekke involverte opp: Støtte til en kollega internt i dag, er investering i støtte fra samme kollega i morgen. Individer som vil manipulere og kontrollere andre, som har sterke behov for å bygge opp under et inflatorisk selvbilde har gode rammevilkår i det antroposofisk religiøse steinerskolemiljøet. Og alt dette er selvsagt i full strid med Steiners prosjekt. At de sitter fast i mønstre, sosialt,- som personlig, som Steiner selvsagt advarer mot… – og at de tragikomisk nok bruker Steiners skrifter og ideer for å legitimere å gå i utakt med hans prosjekt er det bare de som har makt til å holde seg utenfor kollektivets konsensusdiktatur som ser.

Et absolutt vesentlig (!) problem er at steinerskolevirksomheten til de grader er ubetinget involvert som resultat av et religiøst livssynsmessig prosjekt. Kollegaer og andre involverte personer forblir ikke bare faglige medarbeidere men skolevirksomheten blir et av flere synlige uttrykk for dette religiøse livssynets mange virksomheter. De deltagendes innsats som ansatte på den ene siden og praktiserende antroposofer på den andre siden legger føringer og bånd som i yrkessammenheng blir lenker og hindre for en sunn arbeidsplass’ utvikling.
Steinerskolene blir for flere en sosial markør i samfunnet, hvor skolevalget er et av flere uttrykk for det religiøse ståstedet. Pga av den religiøse holdningen til det trosmessige grunnlaget, og de religiøse inspirasjonskilder, så opplever flere involverte angrep på steinerskolene også som et respektløst og brutalt angrep på grunnleggende personlige eksistensielle- valg og posisjoner; det reageres derfor ofte med bred arroganse og direkte voldsomt på kritikk. Ofte med en nedlatenhet, intensitet og engasjement som bare suverent rett-troende fundamentalister ellers illustrerer. Det er selve masken og troen som er under angrep. Og de ser ikke selv at de blir tvunget til å gjøre rede for et nivå av sin identitet de ikke vil vedkjenne seg. Eller knapt aner eksistensen av.

“Antroposofien er ingen religion”, sies det, men måten de FORHOLDER SEG TIL og bemøter (!) antroposofien og Rudolf Steiner må bestemt defineres som RELIGIØST. Antroposofien er derfor pr definisjon som religion å regne. Uansett hvor mye de selv noe tragikomisk og frenetisk tviholder på at det bare er “en vitenskapelig metode”… Dette til tross for det mer enn enorme antroposofiske apparat av påstander om f.eks. livet før fødsel, livet mellom død og ny fødsel, ånder og demoner, Kristus og reinkarnasjon, karma og verdensutvikling, eksisterende ånds-entiteter som Lucifer, Ahriman og Asuras, undiner, salamandre, troen på kontinentene Atlantis og Lemuria, at jorden har gjennomgått en rekke fysiske inkarnasjoner, osv.

Antroposofien er en religiøs livsvei og består av et hav av sære påstander som NB! også klart innbefatter forståelsen av læreres daglige liv med elever og motsatt, sameksistens med kolleger og foreldre, tolkningen av hverdagen i smått som i stort, etc. etc.. Et hav av religiøse sære påstander som holdes for sant av de involverte steinerskolefolk og antroposofer. Dette noe spesielle paradigmet er faktisk den eksisterende overbygning og basis for steinerskolenes daglige drift og indre liv. Rudolf Steiner: “Steinerskolepedagogikken er fruktene; antroposofien er røttene”. Det personlige rommet hos flere av de deltagende i steinerskolevirksomheten åpnes her via det sjelelige private også i forhold til både det faglige og det hierarkiske rent maktmessig; det skapes derfor raskt i dette antroposofi-arbeidende religiøse miljøet en indre lojalitet, en ydmyk holdning forventes og indre forventninger og unevnte forpliktelser som står høyere enn de fleste ordinære plikter og forventninger ellers i samfunnslivet.

Steinerskolekulturen og autoriteter innad vet å benytte seg av denne religiøse bakveiens maktmuligheter om det er behov for manipulasjon og styring, kontroll og ledelse i ønsket retning innad på skolene. De deltagende blir lette ofre for subtil manpulasjon og ditto maktmisbruk når det ad hoc implisitt, men klart nok, spilles på religiøse og livssynsmessige strenger. Nettopp fordi det livssynsmessige står så sentralt; skaper dette muligheter for styrte snarveier og nedemping av individets rett og rettigheter som ellers i yrkeslivet ville vært umulig.
Andre og nye involverte blir fort revet med i en kultur som en og annen gang “i steinerskolenes beste” passivt legitimerer maktbruk, handlinger og virkemidler som ikke alle tåler samfunnsmessig lys og mediemessig allmennorientering. Man inviteres inn i en religiøs kultur som gir eksotisk identitet, beskyttelse og trygghet; men prisen kan bli høy. Og den er umerkelig; fordi den merkes i beste fall kun først etter flere år:

Deltagelse og aksept i denne kulturen resulterer sakte men sikkert i utvisking av individuelle styrker og kvaliteter og fremmer monokultur, uniformering og ensretting. Dessverre en pris flere er villige å betale i en røff virkelighet som både er utfordrende og truende til tider: Antroposofien brukes altså tragikomisk og paradoksalt nok som begrunnelse og motiv for å unngå det som var Rudolf Steiners prosjekt. “De søker tilflukt i gruppesjelen, som forsvar mot bevissthetssjelens nødvendige utvikling og Jegets nødvendige vei i ensomhet”.

Hvordan skal man i et miljø, hvor man så intimt er med på å produsere en slik effektivt “naturlig” virkende subkultur og produserer så mange subtile sosiale som personlige kontrollmekanismer; oppdage de elementer, rutiner og krefter som virker nedbrytende og destruktive? Og ikke minst ødeleggende på den og de som kommer i motfase med de interne maktstrukturer og tolkninger… – og som faktisk freidig og ukorrekt reiser seg og protesterer?
Slike naturlige strukturer, som etablerte rutiner, innarbeidede vaner, kameraderi og velkjente antroposofisk stimulerte internmodeller for “problemløsninger” gjør krenkelser og overgrep både mulige og innad usynlige. Og ikke legger de merke til det; selv ikke når det gjøres oppmerksom på hva som foregår. Da ser de heller usikkert på hverandre… – hvor på klassiske nøkkelord og klisjeer om kritikere og det som foregår igjen re-sementerer det bestående; og alle kan puste lettet ut at alt heldigvis blir som før… De etablerte sosiale som personlige kulturelle vaner og føringer tar raskt fatt igjen; idyllen skal opprettholdes og dyrkes for enhver pris.

I iveren etter å handle korrekt legger ingen merke til at man faktisk handler på tvers av alle gode eksisterende verdier og idealer. Og ingen stiller spørsmål ved det som foregår. Ikke minst fordi interne autoriteter som vanlig leder forsiktig an prosessene med et velassortert utvalg av antroposofisk gode og “prosessorienterte” ord, positive begreper og lammende og dekkmalende klisjeer hentet fra det antroposofiske kostymelageret; en bemøtelsesprosess som faktisk rått stenger døren til den og det som er i fokus. Videre er det vanlig at enkelte av de interne autoriteter subtilt og effektfullt benytter seg parallellt av sin sivile yrkesmessige status som tungen på vektskålen og joker om den personlige agenda skulle bli noe tydelig. Og selvsagt: Alt i antroposofiens, steinerskolenes og idyllens gode navn.

Det utvikles på disse måter kulturelle koder og vaner som vedlikeholder makthierarkiet og “uvitenheten”, og svekker den enkeltes evner til å ta kritisk og selvstendig stilling i.f.t. hva som er i ferd med å skje internt. Steinerskolekulturen, hvor kameraderi, feighet og maktspråk har fått etablert seg, konserverer ikke sjeldent en slik klart kritikkverdig praksis:

Ikke minst fordi maktpersoner innad benytter en forkynnelse av antroposofi og konstruering av virkeligheten som virker legitimerende på den eksisterende kultur og maktposisjoner, og selvsagt på hva som kontinuerlig foregår.

Den flate strukturen, den religiøse basis og overbygning og alle de reelle manglende på ordinære administrative rutiner og regler åpner altså faktisk for maktmisbruk og problemer man ellers lett kunne ha unngått. Maktpersoner med sterke kontrollbehov får lett dominans i en slik svak administrasjon som eksisterer på alle skoler og sentralt. For eksempel: Gjennom snedig og skjult etablere bilder av enkeltpersoner som truende, farlige og upassende kan det lett mobiliseres og legitimere krenkelser og langvarig mobbing av andre personer. Slike sterke og kontrollerende personligheter finner spesielt i steinerskole-virksomheten en effektiv arena for å utøve personlig makt og kontroll. I disses vold kan skolers liv sakte men sikkert brytes ned.

Den flate strukturen, alle de etablerte kulturelle begreper og vaner, de “prosessorienterte virkemidler”, den makt som ligger i det religiøse fellesskapets felles skjebnebånd, jovialiseringen av faglige forbindelser, åpner og skaper en voldsom maktposisjon hos den som vil misbruke sine roller effektivt. Mulighetene for å sanksjonere mot den annen som ikke passer inn i det godkjente “indre” er flere i dette noe spesielle skolemiljøet: Baktaling, intrigemakeri og latterliggjøring av den som skal skvises ut fungerer mer enn effektivt i en slik kultur, og et slikt intimt livssynsmessig basert skolemiljø. Latter, hentydninger, utstøting, degraderende stemplinger, diskvalifisering, sladder på røykerom og andre private sfærer, og negative religiøse begreper hentet fra antroposofien er uttrykksformer med særlig stort potensiale for grove og omfattende krenkelser. Her styrer de sterkeste sosialt sett effektivt konstrueringen av virkelighetsbildene. “Bulldozere” møter liten motstand her. Det blir ingen som våger å stå imot; man hyler med eller gjemmer seg feigt bak taushet. Det hele blir en henrettelsesprosess og selvoppfyllende profeti som samtidig virker lammende på alle andre: En slik grov utstøting, latter og ironi kan destruere selvtillit og frata andre mennesker muligheter for sosial mestring: Man tvinges inn i svake og maktesløse posisjoner hvor de angripende senere “uskyldig” kan si: “Se, hva sa vi?”. Å oppleve slikt kan erfares som voldsom og brutal ondskap.

Eller: Meldes det om mistillit til sentrale personer, så er det ingen internt som våger å gripe dette adekvat fatt: De interne krefter, angsten for spenninger og konflikter, uvilligheten og angsten for å målbære kritikk mot folk man deler kontor og kantine med reduserer og hemmer all adekvat administrativ praksis; den etablerte ukulturen har for stor makt. I stedet trekkes feigt frem lammende begreper og klisjeer man igjen heller gjemmer seg bak: “respekt for prosesser”, “la frøene gro”, “gi tiden en sjanse”, “prøve det ut med ny giv”, etc hvilket ikke er uttrykk for annet enn grov feighet, angst, kameraderi og respektløshet for den og de som gir uttrykk for mistillit. Man vil faktisk heller stenge døren for de som melder ifra; overse meldinger om mistillit, la folks alvorlige personlige meldinger respektløst legges til side, fordi man har ikke mot og evner til å forholde seg administrativt adekvat. Disse klisjeene er kun midler for å få den enkelte kritikker til å tie og deretter få lov komme inn i den trygge gode idylliske folden igjen.

Hvilket er en melding om at de nok en gang, til tross for alvorlige advarsler og meldinger, heller er villige til å risikere nye andre menneskers nederlag og smerter (!) i “det godes navn”. For å feigt gi den maktperson sentralt som opptrer med mistillit “en sjanse”… Hvilket selvsagt er intet annet enn blindhet, feighet og et tydelig og skammelig uttrykk for svakhet.

Klarere enn dette kan vel ikke inkompetansen, uviljen mot objektivt og rettferdig ansvar, manglende evner, den klassiske feigheten og kameraderiet på steinerskolene komme til syne?

Antroposofien er en religion. Steinerskolene har entydige røtter til dette religiøse universet, skolene drives med klare føringer fra dette religiøse livssynets mange sære påstander.

Nå bør myndighetene våkne og erkjenne dette. Slik at steinerskolene tvinges til å spille med åpne kort, – og godkjennelsene fra myndighetene blir adekvate i forhold til hva steinerskolene vitterlig er og bedriver. Eller at de justerer sitt prosjekt i forhold til hva myndighetene faktisk krever.

Det er barna som primært er antroposofiens og steinerskolenes objekter for dette livssynets mangesidige prosjekter med mennesket og verden. Og her snakker vi ikke om hva de selektivt peker på selv av teorier og assorterte frukter; men på hva som religiøst reelt sett ligger bak, over og under dette skoleprosjektet. De reelle begrunnelser etc. At steinerskolene slipper unna med sin svada om at antroposofien bare er «en metode», at pedagogikken like så bare er metoder alene, uten å tvinges inn på den banehalvdel som hører folket og myndigheter til må nå være et avsluttet kapittel. De fører folk bak lyset. Det hele blir en noe høy pris å betale for flere når man ikke kjenner til steinerskolenes klart religiøse grunnlag og liv bak ideene og motivene, det gjelder våre barn: Ikke minst blir skoleprosjektet en hån mot åpenhet og demokrati når man som forelder og samfunn ikke får komplett og adekvat informasjon for skolenes idemessige basis og intensjoner rent menneskelig utviklingsmessig sett. Jeg minner om i denne pedagogikken, så er det et poeng at alle lærerne “står på samme basis og peker samme retning”. At “alle lærere uansett fag er i kontinuerlig dialog på en måte som ikke benyttes i ordinær skole”. Og dette høres fint ut… – en slik metodikk virker unektelig riktig.

– inntil man får kjennskap til at det ikke bare er metodikk… Det ligger også bestemte unevnte religiøse begrunnelser og føringer under.


“Unn Dinesen og Sala Mander” 2009.

%d bloggers like this:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close